Jeg vokste opp med en følelse av å være annerledes. Jeg ble mobbet for kroppen min og lærte tidlig at verdien min lå i hvordan jeg så ut og hva jeg presterte. Allerede som 11–12-åring satt jeg med tanker ingen barn skal ha. Jeg trodde oppriktig at verden ville vært bedre uten meg.
Det som holdt meg gående var hockey. Ikke fordi det gjorde meg lykkelig, men fordi det ga meg et sted å legge alt jeg ikke klarte å sette ord på.
André Otterstad
André Otterstad
Jeg vokste opp med en følelse av å være annerledes. Jeg ble mobbet for kroppen min og lærte tidlig at verdien min lå i hvordan jeg så ut og hva jeg presterte. Allerede som 11–12-åring satt jeg med tanker ingen barn skal ha. Jeg trodde oppriktig at verden ville vært bedre uten meg.
Det som holdt meg gående var hockey. Ikke fordi det gjorde meg lykkelig, men fordi det ga meg et sted å legge alt jeg ikke klarte å sette ord på.
Etter hvert ble det mer enn bare en idrett. Det ble identiteten min.
Da jeg fikk beskjed om at kroppen min var i faresonen for sykdom, snudde alt. Jeg begynte å spise mindre. Så enda mindre. Samtidig begynte jeg å trene mer. Jeg merket at jeg ble lettere, raskere – bedre på isen.
Og der låste det seg.
Mindre mat = bedre prestasjon = mer verdi.
Etter hvert ble det mer enn bare en idrett. Det ble identiteten min.
Da jeg fikk beskjed om at kroppen min var i faresonen for sykdom, snudde alt. Jeg begynte å spise mindre. Så enda mindre. Samtidig begynte jeg å trene mer. Jeg merket at jeg ble lettere, raskere – bedre på isen.
Og der låste det seg.
Mindre mat = bedre prestasjon = mer verdi.
Fra jeg var 16 til jeg var 22 trente jeg ekstremt mye. Flere økter hver dag, nesten uten hvile. Det så ut som dedikasjon utenfra.
Men det var ikke det.
Det var et system. Et strengt, ryddig system som holdt meg gående – basert på frykt.
Spiseforstyrrelsen endret form underveis. Anoreksi. Bulimi. Ortoreksi.
Men for meg var det ikke tre ting. Det var én og samme kamp.
Fra jeg var 16 til jeg var 22 trente jeg ekstremt mye. Flere økter hver dag, nesten uten hvile. Det så ut som dedikasjon utenfra.
Men det var ikke det.
Det var et system. Et strengt, ryddig system som holdt meg gående – basert på frykt.
Spiseforstyrrelsen endret form underveis. Anoreksi. Bulimi. Ortoreksi.
Men for meg var det ikke tre ting. Det var én og samme kamp.
Da jeg var 19 reiste jeg til USA for å satse fullt. Jeg solgte det jeg eide og dro alene med lite penger og ekstremt press.
Jeg levde for å bli god nok.
Men det jeg egentlig prøvde på, var å bli verdt noe.
Når jeg kom hjem igjen, krasjet alt.
Bulimien tok over. Jeg kastet opp daglig, trente for mye og spiste for lite. Kroppen min var i konstant alarmberedskap.
Jeg var redd for å legge meg om kvelden fordi jeg ikke visste om jeg kom til å våkne igjen.
Jeg ryddet leiligheten hver kveld – i tilfelle jeg døde i søvne.
Da jeg var 19 reiste jeg til USA for å satse fullt. Jeg solgte det jeg eide og dro alene med lite penger og ekstremt press.
Jeg levde for å bli god nok.
Men det jeg egentlig prøvde på, var å bli verdt noe.
Når jeg kom hjem igjen, krasjet alt.
Bulimien tok over. Jeg kastet opp daglig, trente for mye og spiste for lite. Kroppen min var i konstant alarmberedskap.
Jeg var redd for å legge meg om kvelden fordi jeg ikke visste om jeg kom til å våkne igjen.
Jeg ryddet leiligheten hver kveld – i tilfelle jeg døde i søvne.
Da jeg var 19 reiste jeg til USA for å satse fullt. Jeg solgte det jeg eide og dro alene med lite penger og ekstremt press.
Jeg levde for å bli god nok.
Men det jeg egentlig prøvde på, var å bli verdt noe.
Når jeg kom hjem igjen, krasjet alt.
Bulimien tok over. Jeg kastet opp daglig, trente for mye og spiste for lite. Kroppen min var i konstant alarmberedskap.
Jeg var redd for å legge meg om kvelden fordi jeg ikke visste om jeg kom til å våkne igjen.
Jeg ryddet leiligheten hver kveld – i tilfelle jeg døde i søvne.
Jeg har vært innlagt. Jeg har vært i behandling. Jeg har hatt oppfølging av fagpersoner.
Men det som kanskje var det vanskeligste, var ikke å bli frisk
Det var å miste identiteten min.
For hvis jeg ikke var “han som skulle bli hockeyproff” – hvem var jeg da?
Det tok tid, men jeg begynte etter hvert å forstå én ting:
At jeg ikke trengte å bevise noe for å ha verdi.
Da jeg var 19 reiste jeg til USA for å satse fullt. Jeg solgte det jeg eide og dro alene med lite penger og ekstremt press.
Jeg levde for å bli god nok.
Men det jeg egentlig prøvde på, var å bli verdt noe.
Når jeg kom hjem igjen, krasjet alt.
Bulimien tok over. Jeg kastet opp daglig, trente for mye og spiste for lite. Kroppen min var i konstant alarmberedskap.
Jeg var redd for å legge meg om kvelden fordi jeg ikke visste om jeg kom til å våkne igjen.
Jeg ryddet leiligheten hver kveld – i tilfelle jeg døde i søvne.
Hvorfor jeg gjør dette i dag
I dag jobber jeg med samtaler fordi jeg vet hvordan det føles å stå i det. Ikke bare på papiret – men på ekte.
Jeg har også erfaring fra å jobbe innenfor systemer og organisasjoner som tilbyr hjelp. Og selv om mye av det er bra, så opplevde jeg ofte at man blir litt låst.
Man må forholde seg til samarbeid, retningslinjer og “riktige svar”.
Og noen ganger betyr det at man ikke kan være helt ærlig.
Det er derfor jeg har valgt å gjøre dette på min måte.
Når du snakker med meg, så får du ikke et system.
Du får meg.
Jeg er ikke bundet til én løsning. Jeg sier ikke det jeg “skal” si.
Jeg sier det jeg faktisk mener – basert på det jeg har opplevd og det jeg ser.
Samtidig er det én ting som alltid er der:
Taushetsplikt.
Det du deler med meg, blir hos meg.
Dette handler ikke om å fikse deg.
Det handler om at du skal slippe å stå i det alene.
Jeg har vært innlagt. Jeg har vært i behandling. Jeg har hatt oppfølging av fagpersoner.
Men det som kanskje var det vanskeligste, var ikke å bli frisk.
Det var å miste identiteten min.
For hvis jeg ikke var “han som skulle bli hockeyproff” – hvem var jeg da?
Det tok tid, men jeg begynte etter hvert å forstå én ting:
At jeg ikke trengte å bevise noe for å ha verdi.
I dag jobber jeg med samtaler fordi jeg vet hvordan det føles å stå i det. Ikke bare på papiret – men på ekte.
Jeg har også erfaring fra å jobbe innenfor systemer og organisasjoner som tilbyr hjelp. Og selv om mye av det er bra, så opplevde jeg ofte at man blir litt låst.
Man må forholde seg til samarbeid, retningslinjer og “riktige svar”. Og noen ganger betyr det at man ikke kan være helt ærlig.
Det er derfor jeg har valgt å gjøre dette på min måte.
Når du snakker med meg, så får du ikke et system.
Du får meg.
Jeg er ikke bundet til én løsning. Jeg sier ikke det jeg “skal” si.
Jeg sier det jeg faktisk mener – basert på det jeg har opplevd og det jeg ser.
Samtidig er det én ting som alltid er der:
Taushetsplikt.
Det du deler med meg, blir hos meg.
Dette handler ikke om å fikse deg.
Det handler om at du skal slippe å stå i det alene.
Hvorfor jeg gjør dette i dag
Bror Mental Helse atrikkel:
NRK Artikkel:
